Jeg fulgte en tilfeldig katt i 48 timer – nå er jeg forsvunnet

Det hele begynte som en spøk. En kompis og jeg satt på en kafé og snakket om hvor rart det er at katter alltid virker å være på et oppdrag. «Hva hadde skjedd om du bare fulgte en katt en hel dag?» spurte han. Jeg lo. Han lo. Så gjorde jeg det.

Det har nå gått 48 timer, og jeg vet ikke lenger hvor jeg er.

Katten visste noe jeg ikke visste

Den første timen var det uskyldig nok. Katten, en svart og hvit gatekatt med et ujevnt arr over nesen, gikk sakte men bestemt gjennom byen. Jeg fulgte etter den, latet som om jeg sjekket mobilen eller knyttet skoene når folk ga meg rare blikk.

Men så begynte den å ta merkelige ruter. Den krysset gata rett før lyset skiftet, snek seg gjennom trange smug jeg aldri hadde lagt merke til før, og klatret over gjerder som virket å lede til ingenting. Den stoppet aldri.

Ved midnatt tok den meg til et område jeg aldri hadde sett før, selv om jeg har bodd her hele livet. En smal gate med murbygninger dekket av gamle skilt jeg ikke kunne lese. En dør sto på gløtt. Katten forsvant inn.

Første natten – huset som pustet

Jeg burde ha snudd. Jeg vet det nå. Men nysgjerrigheten hadde fått overtaket. Jeg gikk inn etter katten.

Inne var det mørkt, men jeg kunne høre noe. En slags svak pustelyd, som om huset selv pustet sakte inn og ut. Katten satt på en gammel trapp og stirret på meg. Så fortsatte den videre oppover, og jeg fulgte etter.

Jeg vet ikke hva som skjedde etter det. Jeg husker bare at jeg våknet utenfor bygget, klokken fem om morgenen, med skoene mine på feil fot.

Dag to – verden revner

Jeg burde ha gitt meg der. Men katten var der fortsatt, ventende. Og jeg var for dypt inne.

Den ledet meg ut av byen, gjennom skoger og ned i en dal jeg ikke kunne finne på kartet. Folk jeg prøvde å spørre om veien stirret rart på meg og sa ting som «Du er ikke her» og «Det er ikke din tur enda».

Mobilen min sluttet å fungere. Klokken tikket, men sekundviseren ristet frem og tilbake, som om den prøvde å bestemme seg for hvilken vei tiden skulle gå.

På et tidspunkt begynte jeg å miste følelsen av tid. Var det fortsatt dag to? Eller var det dag tre? Eller hadde jeg alltid vært her?

Så stoppet katten. Vi sto foran et gammelt speil i en forfallen bakgård. Den stirret på sitt eget speilbilde, og jeg gjorde det samme. Speilet reflekterte ikke meg.

Så hører jeg noen lese denne artikkelen høyt.

Vent.

Hvem er du? Hvor er jeg?

Noe beveger seg bak deg.

Ikke snu deg.

Ikke snu deg.

Ikke—