I dag besøkte jeg treningsstudioet som vanlig for å gjennomføre min brysttrening. Hovedmålet med økten var å opprettholde bryststyrken og kanskje litt bedre humør. Jeg pleier også å trene før jobb for å få en liten energiøkning. Under dagens treningsøkt, da jeg gjorde triceps-extensions, la jeg merke til mitt eget speilbilde og tilfeldigvis fikk øyekontakt med en helt vanlig jente.
Mens jeg kjempet for å fullføre triceps-extensions, kjentes det som om tiden hadde stoppet. Hennes blikk, den mystiske jenten i speilet, hadde boret seg dypt inn i min sjel. Hennes øyne var som portaler til et mørke jeg hadde prøvd å stenge ute, en mørkhet som hadde gjemt seg i skyggene i årevis. Hun så gjennom de smilende maskene jeg hadde påtatt meg i årevis, gjennom lagene av falsk selvsikkerhet og glede. Det var som om hun kunne se hele livets elendighet og lidelse som hadde gnagd i meg, som om hun hadde vært vitne til de øyeblikkene av indre smerte og forvirring som jeg hadde forsøkt å glemme. I det øyeblikket ble jeg konfrontert med min egen sårbarhet, og det føltes som om et tordenvær av følelser raste i mitt indre. Jeg kunne ikke løpe fra det lenger; hun hadde tvunget meg til å se på alt det mørke som hadde gjemt seg der, og det var som om et nytt kapittel i mitt liv var i ferd med å begynne, uansett hvor skremmende det kunne være.
På denne dagen erkjente jeg en viktig lærdom: Man bør aldri se sitt eget speilbilde, spesielt ikke når man er midt i trening og føler seg mest sårbart. Det virker som om demoner er der for å gripe tak i deg når du ser inn i speilet. Hvis du ved et uhell ser ditt eget speilbilde, bør du øyeblikkelig knuse det. Sannheten som reflekteres der er for overveldende for verden å takle, så det er best å holde den for seg selv.