Jeg vant. Det var en helt vanlig dag på jobb, og jeg gikk opp trappene som jeg alltid gjorde. Kollegaen min var like foran meg, uvetende om den episke konkurransen som utspilte seg mellom oss. Trappene var som alltid de samme, grå og slitte, og hver trinn var like kjedelig som det forrige.
Jeg startet opp trappene i mitt vanlige monotone tempo, en fot foran den andre, uten noe som helst formål annet enn å komme til kontoret mitt. Men så skjedde det. Jeg merket at kollegaen min begynte å sakke litt bak, akkurat som om han hadde gitt etter for tyngdekraften. Jeg var ikke sikker på hva som hadde skjedd. Kanskje hadde han en dårlig dag, eller kanskje var skoene hans ikke like gode som mine.
Uansett årsaken, kunne jeg ikke la denne muligheten gå fra meg. Jeg fortsatte opp trappene, og avstanden mellom oss økte gradvis. Jeg kunne føle seieren nærme seg, selv om det var den mest uinteressante seieren i mitt liv. Det var ingen jubel eller triumf. Bare det stille, monotone lyden av mine egne skritt som slo mot betongtrappen.
Til slutt nådde jeg toppen, uten så mye som et blikk tilbake på min ufrivillige rival. Jeg hadde vunnet, men det var en seier som var like meningsløs som selve konkurransen. Jeg gikk videre til arbeidet mitt, uten å si et ord om min triumf. For i det store bildet var det bare en liten, ubetydelig seier, en fotoseier på en grå og kjedelig dag.